Det er gjerne når man har slike illusjoner det skjærer seg, gitt. Vi kom ikke lengre enn ut i tunet før tigerbrølestemmene ga seg til kjenne- udyrene ville være med på tur! En mente pappa ikke lot ham ta snøen skikkelig bort fra skoen før skiene skulle på. En ville bare ikke på tur. Han HATET nemlig ski. Snuppa kastet vottene i en snøfonn og prøvde å krabbe utav pulken mens dødsskrikene gav gjenlyd i fjellheimen. Hun skulle nemlig ikke stå i ro!
Vi kom oss sakte men sikkert avsted. Lovnader om bensin ble avslått. De HATET bensin. Snart var eldstebror sur på mellombror fordi han ville gå langt. Hans dagsmål var 12km. Mellombrors dagsmål var tursabotasje. Absolutt ikke forenelig. Lillesøster, stakkar, hadde som mål å ikke sovne. 14 vottekast senere måtte hun endelig gi tapt. Da hadde pappa gitt opp og tatt den treningsturen han skulle ta etter familieturen. Mamma hadde også gitt opp: -den milde motivatorstemmen. Det var krig.
Heldigvis har vi erfaring med at de gylne turøyebliklene kommer når vi minst tror de skal komme. De kan ikke planlegges inn slik vi prøvde. Men når pappa hadde blåst av litt alene i sporet, kom tilbake og tok en runde i 3km med storebror og mamma kunne ta mellombror i hånda og gå tilbake der vi kom fra, da kom kosestemningen tilbake. Det er nemlig veldig mye fin samtale i en rolig skitur hånd i hånd med en 5-åring!
Har du noen uperfekte turminner du kan dele med oss?
No comments:
Post a Comment