Før avreise hadde vi bare ett oppdrag: innom Skeidar og plukke opp noen lamper på tilbud (til hytta, selvsagt, hva ellers?). Det er jo fort og greit? Svaret er et stort og rungende NEI. Selv om vi visste akkurat hva vi skulle ha, tok det ganske nøyaktig vinter og vår før vi hadde fått hjelp, funnet lamper, betalt og pakket i bilen. Absolutt ikke Norges mest serviceinnsstilte bedrift. 3 barn og en av de voksne var allerede på smeltepunktet.
Hytta ble inspirert med stor entusiasme. Endelig fikk gutta sett hvordan det blir, tegninger gjør lite for en 4-åring. Jammen går det fort frem! Litt skremmende, -snart har vi hytte!
 |
| Nyter utsikten fra stuevinduet, den oppgraderes nok litt når den store haugen utenfor smelter bort. |
 |
| Blir jo hytte av dette? |
Endelig klare for skitur. Lykke! Alle er gira. Helt til en nekter skisko. En annen vil ikke ha skibukse. Det er litt trangt om plassen i sekken. Minsta hyler: pulk er veldig kjedelig når den står stille! De voksne koker. Prøver å motivere uten å brøle som en tiger og snøfte som et neshorn. Erfaringsmessig har det nemlig motsatt effekt, men det må jo være lov å skrike bare LITT?
Etter 19 mindre fall, har vi kommet oss ... vel ... Med godvilje kan vi vel si 800m fra bilen? Det blir raskt bestemt at dette er et perfekt bålsted. Jeg skal bare finne frem fyrstikkene. Fyrstikkene? I bilen selvsagt. I posen sammen med tennbrikettene. Trollfar ulmer akkurat nok til at trollmor selv spenner på seg skiene og skøyter det gamle, utrente bein kan klare, tilbake til bilen. Finner posen, løper til skiene. Skøyter nesten tilbake til bålplassen. Svetten siler og lårene brenner. Jeg har bare to tanker i hodet: 1) nå MÅ jeg begynne å trene skikkelig og 2) FYRSTIKKENE!!!!! De er jo ikke i posen!!!! Vel tilbake i bilen og med fyrstikkene i hånda, slenger jeg ski i bilen og kjører til neste parkering-rett ved bålet. For nå er det nok. Endelig blir det bål:
 |
| Det ble bål! Tilslutt ... |
Pølser hurtigspiddet, kakao styrtet, smoothie inhalert uten flere eksplosjoner (men med en hel del -nesten). Da er det godt at det er 20m ned til bilen, som blir pakket i en tordensky og med en lovnad om -aldri mer! Dumt da at når hytta er klar blir det hver helg;-)
Ikke alle turer blir like perfekte som vi planlegger. Hvordan er det hos dere? Har dere også turer som ser bedre ut på instagram enn i virkeligheten?
Eg berre elskar at du skriv dette! Det er så godt å lese om andre som opplever antiidyll og tigerhyl. Det er absolutt ikkje insta-moments på turane våre heller. Det blir mykje armar og bein når heile gjengen er ute. Innimellom undrar eg meg over kvifor vi gidd alt styret. Men så kjem det brått små augneblink som gjer turane verdt alt ståket. Ein som er gledestrålande fordi han har turt å stå ned ein bratt bakke, ei som vil leie handa og høyre deg fortelje om dyr i skogen, ein søskenflokk som ser på kvarandre på latter i augo, hemmelege smil frå mor til far. Slike augneblink. Dei kjem ikkje i hopetal, og dei kjem ikkje ein gong kvar einaste tur, men når dei kjem, veit vi at vi har gjort noko riktig.
ReplyDeleteTurer med barn er sjelden veldig lyserosa, men heldigvis er det som du sier: spekket med herlige øyeblikk som veier opp. Dessuten har jeg erfart at brølestemmer og brødreslosskamper er lettere å takle ute i det fri enn inne i ei klam stue:-)
DeleteJa, det har nok blitt en del slike turer også opp gjennom årene. Men heldigvis glemmer man de fort og husker best de gode stundene :)
ReplyDeleteJa, turen i går er allerede mye bedre i minnet enn den føltes når det sto på!
Delete